Inghild Karlsen > Dømt til frihet på livstid

Intethetens historie

Tallet null dukket opp i India en gang på syvhundretallet. Fire hundre år senere lærte europeerne om nullen og titallssystemet av arabiske matematikere i Granada. Flere kristne munkeordener mente nullen var funnet opp av djevelen. De kjempet innbitt mot nyvinningen, men ubønnhørlig ble romertallene erstattet av titallssystemet.

I flere hundre år fantes nullen bare i regnskap hos kjøpmenn og bankierer, siden den lettet alle former for utregninger, men etter hvert ble konsekvensene enorme for vestlig tenkning. Under opplysningstiden konstruerte man en matematikk der nullen ble utgangspunkt for et system bestående av bl.a. reelle, negative og imaginære tall. Metoden i denne matematikken ble et ideal for de fleste andre vitenskapelige disipliner.

I dag vandrer vi på månen, tapper kraft av atomkjerner, transplanterer hjerter, skviser fjell for metaller og fossilt brennstoff, sprer digital informasjon til hele verden med et tastetrykk. Vi bruker alt vi vil, og kaster det vi ikke lenger har bruk for. I bakgrunnen står en uskyldig liten sirkel og blunker lurt. Men det finnes ikke noe 'null' i den virkelige verden. Minus og minus gir ikke pluss. Alle kloakkrør og fabrikkpiper fører et sted. Alt forblir hos oss, ikke bare det vi fysisk slenger på skraphaugen, også de tanker vi bruker og kaster. Vi kan flytte fra steder, vrake gamle skikker og glemme ord, men alt svever som spøkelser i dragsuget etter historiens engel.

Usynlige symboler

I det forkastede og glemte finnes mye av Inghild Karlsens kunst. Hennes installasjoner og performancer tar ofte utgangspunkt i steder og materialer som bare ligger der og er overflødige. Hva slags kunstverk kan det bli av hvalknokler som ligger ved et gammelt hvalkokeri på Svalbard? Eller et kjøleskap forlatt ved en motorvei? Hva kan man gjøre med et fraflyttet fiskevær? Eller en forurenset strand på Sørlandet?

> Jeg sliter med å forstå hvorfor jeg gjør dette, men jeg vet at det er viktig. Jeg velger steder som er gitt opp, men som det fremdeles er håp for. Jeg bruker håndverk som er i ferd med å dø hen, sier Inghild Karlsen.

Formene og symbolene hun velger er nærmest usynlige, helt til de blir løftet ut og plassert i en annen sammenheng. Under biennalen i São Paolo i 1994 stilte Inghild Karlsen ut to installasjoner, blant annet skjelettet av en campingvogn, bygd i tre og hvalbein:

> I Brasil er en campingvogn noe for de rike, et luksusfenomen. I Oslo er den noe folk flest kan feriere i. I Finnmark er campingvognen et transportmiddel. En campingvogn ute i naturen er noe eksotisk, men i et urbant område forteller den kanskje noe annet. Jeg prøver å finne de symbolene som har så mye språk i seg at de kan forstås flere steder, selv om de ikke forstås likt disse stedene.

Oppholdet i São Paolo førte forøvrig til en skulptur som ble stilt ut som en del av Kunst i natur, i Lofoten i 1996: Gringo Bar. Denne baren er tydelig inspirert av skurene og favelaene i storbyslummen, der materialene hentes på fyllinga. (Materialene til baren kom fra Anker brygge, en viktig institusjon i Svolvær, som dessverre ble revet.) Baren er åpen alle dager unntatt tirsdag.

> Tidligere refererte jeg mest til det arktiske. Jeg er født i Tromsø. Nord-Norge er en landsdel med lite kunst-historie, men med mye kultur-historie, sier Inghild Karlsen. Jeg har lært meg å se på hverdagslige, vanlige ting med nye øyne. Det er fantastisk med de rene tingene som må være der. Landskapet gjør at du kan ikke unngå å se dem. For eksempel forsvinner lyktestolper blant alle andre former i en storby. Men tenk hvordan du ser en enslig lyktestolpe på vidda!

A poor lonesome cowboy

Enkelte ganger kan utenforstående tro at livet nord for Polarsirkelen er en eneste lang vitseaften på Rorbua. Inghild Karlsen bruker det arktiske i sin kunst, men her er ingen pastoralier, ingen Hamsunske ønskedrømmer, ingen romantisering over nordlendinger som ikkje lyg.

> Gjennom bøker, filmer og kunst fremstilles livet i nord som superromantisk. Jeg blir fysisk syk av romantisering. Under 70-tallet, med ML-erne og sekterismen, var det mye romantisering i kunsten. Da var det hele tiden visesang og tilbake til et eller annet. Som person har jeg en vegg mot dette.

Fraværet av mennesker er tydelig i arbeidene. De ganger menneskene er med, er de tydelige og stiliserte. En mann signaliserer med semafor-flagg. Inghild Karlsen er kledd i sin oransje kjeledress, nesten som for å si: Se! Her trer mennesket inn et sted det ikke lenger hører hjemme. Eller sier hun: Se! Dette har vi forlatt, nå er vi fremmede?

> Det er veldig riktig sett, men jeg kan ikke svare på det. Når jeg går gjennom bilder jeg har tatt for å dokumentere et arbeid, og mennesker er med, blir det ofte patetisk. Det minner for mye om den ensomme cowboyen som rir inn i solnedgangen, og jeg kan ikke bruke bildene.

Hva skjer egentlig etterpå? Betyr det noe å dokumentere en performance? Kan man egentlig si noe mer om et arbeid enn det arbeidet sier om seg selv akkurat der og akkurat da?

> Jeg har valgt en refererende metode der jeg nøyer meg med å beskrive arbeidet utenfra: Da skjedde dét, og da skjedde dét. Skulle jeg dyrke ett arbeid og én idé, måtte jeg gjenta meg selv hele livet. Det som er godt nok, lever videre et sted der ute. De andre arbeidene får bare glemmes.

> Jeg har aldri lært meg å analysere. Det vil si, jeg har aldri lært meg noe etablert metodeapparat, men jeg har utviklet mine egne metoder. Jeg bruker kameraet som skisseblokk, og ofte kan jeg føle at 'den veien er det noe i', men jeg vet ikke hva. Jeg sliter veldig med å forstå hvorfor noe er interessant for meg selv. Er det noen mening å i blåse opp akkurat det bildet, eller bruke penger på å virkeliggjøre akkurat den ideen? Hele tiden har jeg harde diskusjoner med meg selv. Jeg tror lite på psykoanalyse og sånne metoder. Det er ikke noe mystisk ved min arbeidsmetode, den er bare annerledes.

Der kjøleskap drar for å dø

White Trash ble stilt ut på Kunstlerhaus Bethanien i Berlin, men historien om arbeidet begynte ikke der.

> Det var i Tromsø jeg først begynte å legge merke til hvitevarene som var plassert ut i naturen. De var satt på utkikksteder der man kunne kikke på midnattsolen. Bildene fremkalte jeg i Berlin. Senere begynte jeg å legge merke til kjøleskapene der. Folk satte brukte hvitevarer utenfor hvert hus og ventet på at noen skulle plukke dem opp. Men disse bildene ble patetiske. Noe manglet. Selve ideen kom kanskje da jeg så en sandhaug utenfor Tromsø. På toppen av haugen hadde noen plassert en stol. Jeg vet ikke hvem, og jeg vet ikke hvorfor...

Uansett ble disse uttrykkene til White Trash, et berg av kjøleskap med en stol der kongen på haugen kan sitte. Det er stolen som viser hvor sårbart og vaklevorent hele byggverket er.

> Vi reiser hele tiden og setter sammen våre egne verdener, ingen har lenger felles referanser. Jeg jobber hele tiden med åsette sammen opplevelser fra forskjellige steder til min egen virkelighet. Jeg sliter med å blande virkeligheter og få det sant. Hvor langt kan jeg gå i den blandingen?

> Før refererte jeg til Nord-Norge og det arktiske, men nå tillater jeg meg å ta verden med som en likeverdig part. Det er en ny epoke for meg. Jeg er usikker på dette fordi det er nytt, men jeg er glad for det som skjer.

Frykten for å være fri

Det noe litt famlende over Inghild Karlsen. Hun leter etter ord når hun snakker, kanskje ikke de ordene som er ment å imponere eller overbevise, men de rette ordene. Hun lever i en verden der bløffmakerne er overrepresentert, men det virker ikke som om hun blir imponert av andres store ord.

> Jeg tar folk på alvor. Det kan være et problem for folk i en kunstverden der et stort ego skal gjøre alt. Den delen av kunstverden har jeg aldri likt.

Til hvert prosjekt kommer Inghild Karlsen med konsentrasjon, intuisjon og lekelyst, men ellers drar hun på lite bagasje. Materialene finner hun ofte på stedet, og ideene arbeides frem underveis. Er det vanskelig å stole så til de grader på seg selv hele tiden?

> Nøkkkelen til dette er å ikke ha nerver, å ikke frykte hvor pengene skal komme fra om et halvt år. Hvis jeg hele tiden skulle frykte fremtiden, burde jeg være klok nok til å finne et annet yrke. Og jeg vet det er en pris å betale. Jeg tror ikke at jeg kan gjøre alt og få alt og være lik alle andre.

> Noen ganger er det ensomt. Jeg må innrømme at jeg var redd en periode. Men tanken på å bli satt i en bås gir meg spasmer. Jeg har aldri drømt om noen idyll. Da jeg forsto at livet mitt ville bli annerledes, ikke nødvendigvis bedre eller eller dårligere, bare annerledes, slapp frykten. Det ga det meg en følelse av frihet. Sånn er mitt liv, og jeg liker mitt liv når det får være sånn.

Nettverksprosjekter

Inghild Karlsen får hjelp av alt fra militært personell og forskere til venner og bekjente. Det er forståelig at folk setter pris på å arbeide sammen med en etablert kunstner. Men var det alltid slik?

> Jeg tror at jeg ble tatt alvorlig tidlig. Jeg var svært sky før, og så alt som en glede. Etter hvert åpnet jeg meg mot verden og ble tryggere. Kanskje jeg strålte ut en ekte glede. Det kan ha vært det som gjorde at folk støttet meg. Jeg følte aldri at verden skulle gitt meg mer. Mange har for store krav til omverden.

> Men jeg er ingen yndling i kunstverden, legger Inghild Karlsen til. Det er ingen flagging for meg. Noen ganger er de redd for hva jeg kommer til å finne på. Jeg er jo et problem for de som får meg. Arbeidene blir vandalisert, ikke solgt.

> Ellers får jeg de fleste kontaktene gjennom tilfeldigheter. Jeg kan treffe noen forskere og bli invitert med som gjest til Spitzbergen noen måneder senere. Det er et spørsmål om intuisjon. Jeg vet etter en fem minutters samtale om jeg kan stole på noen.

Sammen med to andre har Inghild Karlsen kjøpt 2.000 kvadratmeter i en fabrikk på Grünerløkka. Fabrikken er vel et resultat av et godt nettverk. Ved å trekke i flere tråder kan man dra i land umulige prosjekter.

> Fabrikken er en av de største ting som har skjedd meg. Jeg håper fabrikken blir som mitt eget liv, at den stadig vil overraske meg og gir meg drømmer. Jeg vil at fabrikken skal gro og bli det den blir, og at den skal gi andre mennesker drømmer.

Inghild Karlsen har bodd i New York og Berlin og har ellers stilt ut på de fleste kontinenter, men hun har hatt Oslo som base de siste årene. Hun mener at forholdene hjemme har forandret seg de siste årene:

> Jeg har alltid vært skeptisk til de som klager over Norge og sier at alt er mye bedre i utlandet. Men de siste årene er alt blitt så velordnet her. Alle presses inn i former. Før plaget det meg at folk ikke skulle forstå meg og arbeidene mine, men nå er det en utfordring å være annerledes.

Et siste verk

Til slutt får du et tidlig, men viktig arbeid for Inghild Karlsen: Gjenglemt vott. Du har helt sikkert sett den i din virkelighet. En enslig vott henger på en staur ved en vei. Hvem har mistet votten? Hvem har funnet votten og hengt den opp i et håp om at den rette eieren skal komme forbi igjen? Det er noe trist over dette synet, noe vemodig og uferdig. Skal et menneske gå rundt hele resten av livet og fryse på en hånd? Og hva med votten? Finnes det et sted der enslige votter havner når ingen lenger har bruk for dem?